Job 7
1 “Isn't life for human beings like serving a sentence of hard labor? Don't their days pass like those of a hired laborer?
Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 Like some slave longing for a bit of shade, like a hired hand anxiously waiting for pay day,
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
3 I've been given months of emptiness and nights of misery.
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
4 When I go to bed I ask, ‘When shall I get up?’ But the night goes on and on, and I toss and turn until dawn.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
5 My body is covered with maggots and caked in dirt; my skin is cracked, with oozing sores.
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
6 My days pass quicker than a weaver's shuttle and they come to an end without hope.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
7 Remember that my life is just a breath; I will not see happiness again.
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
8 Those watching me won't see me anymore; your eyes will be looking for me, but I will be gone.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
9 When a cloud disappears, it's gone, just as anyone who goes down to Sheol does not come back up. (Sheol h7585)
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
10 They will never return home, and the people they knew will forget them.
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 So, no, I won't hold my tongue—I will speak in the agony of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 Am I the sea or a sea monster that you have to guard me?
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
13 If I tell myself, ‘I'll feel better if I lie down in my bed,’ or ‘it will help me to lie down on my couch,’
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
14 then you scare me so much with dreams and terrify me with visions
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
15 that I would rather be strangled—I would rather die than become just a bag of bones.
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
16 I hate my life! I know I won't live long. Leave me alone because my life is just a breath.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
17 Why are human beings so important to you; why are you so concerned about them
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
18 that you inspect them every morning and test them every moment? Won't you ever stop staring at me?
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
19 Won't you ever leave me alone long enough to catch my breath?
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
20 What have I done wrong? What have I done to you, Watcher of Humanity? Why have you made me your target, so that I'm a burden even to myself?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
21 If so why don't you pardon my sins, and take away my guilt? Right now I'm going to lie down in the dust, and though you will look for me, I will be gone.”
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
