Isaiah 17
1 The burden of Damascus. Behold, Damascus is taken away from being a city, and it shall be a ruinous heap.
Framsegn um Damaskus. Damaskus skal ikkje lenger vera ein by, det skal verta ein grushaug.
2 The cities of Aroer are forsaken: they shall be for flocks, which shall lie down, and none shall make them afraid.
Aroer-byarne skal verta folketome; hjorder skal få deim til heim, dei skal liggja der, og ingen skræmer deim.
3 The fortress also shall cease from Ephraim, and the kingdom from Damascus, and the remnant of Syria; they shall be as the glory of the children of Israel, saith the LORD of hosts.
Og det skal vera slutt med borgi i Efraim og med kongedømet i Damaskus, med leivningen av Syria. Det skal ganga med deim som med herlegdomen åt Israels-borni, segjer Herren, allhers drott.
4 And it shall come to pass in that day, that the glory of Jacob shall be made thin, and the fatness of his flesh shall wax lean.
På den tid vert Jakobs herlegdom vesall, og holdet hans minkar burt.
5 And it shall be as when the harvestman gathereth the standing corn, and his arm reapeth the ears; yea, it shall be as when one gleaneth ears in the valley of Rephaim.
Det skal ganga honom liksom når skurdmannen grip i åkeren og armen hans skjer aksi. Det skal ganga liksom når dei sankar aks i Refa’imsdalen.
6 Yet there shall be left therein gleanings, as the shaking of an olive tree, two or three berries in the top of the uppermost bough, four or five in the outmost branches of a fruitful tree, saith the LORD, the God of Israel.
Berre ein etterhaust skal verta att, liksom når ein slær ned ber av oljetreet, tvo, tri ber uppi toppen, ei fire, fem på greinerne åt frukttreet, segjer Herren, Israels Gud.
7 In that day shall a man look unto his Maker, and his eyes shall have respect to the Holy One of Israel.
På den tid skal mannen venda seg til skaparen sin og augo hans sjå upp til Israels Heilage.
8 And he shall not look to the altars, the work of his hands, neither shall he have respect to that which his fingers have made, either the Asherim, or the sun-images.
Og han skal ikkje lenger venda si syn til dei altar hans hender hev gjort, og ikkje sjå på det fingrarne hans hev verka, korkje på Astarte-bilæti eller solstolparne.
9 In that day shall his strong cities be as the forsaken places in the wood and on the mountain top, which were forsaken from before the children of Israel: and it shall be a desolation.
På den tidi skal dei faste byarne deira verta liksom dei aude tufter i skogarne og på høgderne, dei som dei drog burt ifrå for Israels-borni skuld, og landet skal verta ei øydemark.
10 For thou hast forgotten the God of thy salvation, and hast not been mindful of the rock of thy strength; therefore thou plantest pleasant plants, and settest it with strange slips:
For du hev gløymt Gud, frelsaren din, og minnest ikkje ditt sterke fjell. Difor plantar du yndelege hagar og set utlendske vintre i deim.
11 In the day of thy planting thou hedgest it in, and in the morning thou makest thy seed to blossom: but the harvest fleeth away in the day of grief and of desperate sorrow.
Den dagen du plantar, set du gjerde kringum, og um morgonen fær du plantningen til å bløma: avlen kverv på dagen med sjukdom og ulækjeleg pinsla.
12 Ah, the uproar of many peoples, which roar like the roaring of the seas; and the rushing of nations, that rush like the rushing of mighty waters!
Høyr brusen av mange folk! det bruser som havet bruser. Høyr dynen av folkeslag, det dyn som velduge vatn.
13 The nations shall rush like the rushing of many waters: but he shall rebuke them, and they shall flee far off, and shall be chased as the chaff of the mountains before the wind, and like the whirling dust before the storm.
Ja, det dyn av folkeslag som når store vatn dynja. Men han trugar deim, og dei flyr langt burt; dei vert føykte som agner for vind på fjelli, dei kverv som fjom i storm.
14 At eventide behold terror; [and] before the morning they are not. This is the portion of them that spoil us, and the lot of them that rob us.
Um kvelden, sjå då er det rædsla, og innan morgonen lyser, er han ikkje meir til. Soleis gjeng det deim som plundrar oss, dette er luten åt deim som ranar hjå oss.
