Joshua 9
1 And it came to pass, when they heard, —namely, all the kings who were over the Jordan, in the hill country and in the lowland, and in all the coast of the great sea, over against the Lebanon, —the Hittite, and the Amorite, the Canaanite, the Perizzite, the Hivite, and the Jebusite; —
Da de nu fikk høre dette alle kongene som bodde vestenfor Jordan, i fjellbygdene og i lavlandet og på hele kysten av det store hav til midt for Libanon - hetittene og amorittene, kana'anittene, ferisittene, hevittene og jebusittene -
2 then gathered they themselves together as one man, to fight with Joshua, and with Israel, —with one accord.
da samlet de sig alle som én for å stride mot Josva og Israel.
3 Now, the inhabitants of Gibeon, heard that which Joshua had done unto Jericho and unto Ai;
Men da innbyggerne i Gibeon hørte hvad Josva hadde gjort med Jeriko og Ai,
4 they, however, acted craftily, and went and started, —and took old sacks for their asses, and leathern wine bottles, old, and rent, and bound up;
da gikk de på sin side frem med list: De tok avsted og gav sig ut for sendebud; de la utslitte sekker på sine asener og utslitte, sprukne og bøtede vinsekker;
5 and sandals, old and patched, upon their feet, and worn-out mantles upon them, —and, all the bread of their provision, was dry and broken.
de tok utslitte og lappede sko på sine føtter og hadde utslitte klær på sig, og alt brødet de hadde til reisekost, var tørt og smuldret.
6 So they took their journey unto Joshua, unto the camp, at Gilgal, —and said unto him, and unto the men of Israel, From a far country, are we come, Now, therefore, solemnise with us a covenant.
Således drog de til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og Israels menn: Vi kommer fra et land langt borte; gjør nu en pakt med oss!
7 And the men of Israel said unto the Hivites, —Peradventure, in our midst, ye are dwelling, how then can we solemnise with you a covenant?
Da sa Israels menn til hevittene: Kanskje bor I her midt iblandt oss; hvorledes kan vi da gjøre nogen pakt med eder?
8 And they said unto Joshua: Thy servants, we are. And Joshua said unto them: Who, are ye? And, from whence, come ye?
Da sa de til Josva: Vi vil være dine tjenere. Og Josva sa til dem: Hvem er I, og hvor kommer I fra?
9 And they said unto him—From a very far country, have thy servants come, because of the name of Yahweh thy God, —because we had heard his fame, and all that he had done in Egypt;
De svarte: Dine tjenere kommer fra et land langt, langt borte, for Herrens, din Guds navns skyld; for vi har hørt ryktet om ham og alt det han har gjort i Egypten,
10 and all that he had done unto the two kings of the Amorites who were over the Jordan, —unto Sihon, king of Heshbon, and unto Og, king of Bashan, who was in Ashtaroth.
og alt det han har gjort med begge amoritter-kongene østenfor Jordan, Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot.
11 So our elders and all the inhabitants of our land spake unto us, saying—Take ye, in your hand, provision for the journey, and go your way to meet them, —then shall ye say unto them, Your servants, we are. Now, therefore, solemnise with us a covenant.
Derfor sa våre eldste og alle vårt lands innbyggere til oss: Ta reisekost med eder og gå dem i møte og si til dem: Vi vil være eders tjenere; gjør nu en pakt med oss!
12 This our bread, took we, hot, for our provision, out of our houses, on the day we came forth to journey unto you, —but, now, lo! it is dry, yea it is broken;
Her ser I vårt brød; det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra til reisekost den dag vi drog avsted til eder, men se nu hvor tørt og smuldret det er!
13 and, these leathern wine bottles, which we filled new, lo! also, they are rent, —and, as for these our mantles and our sandals, they are worn out, by reason of the very long journey.
Og her ser I våre vinsekker; de var nye da vi fylte dem, men nu er de sprukket! Og her ser I våre klær og våre sko; de er blitt utslitt på denne lange, lange reise.
14 So the men took of their provision, —but, the bidding of Yahweh, had they not asked.
Da tok mennene og smakte på deres reisekost; men Herren spurte de ikke til råds.
15 And Joshua made peace with them, and solemnised with them a covenant to let them live, —and the princes of the assembly, entered into an oath with them.
Og Josva tilsa dem fred og gjorde pakt med dem om at de skulde få leve; og menighetens høvdinger tilsvor dem det.
16 And it came to pass, at the end of three days after they had solemnised with them a covenant, that they heard that, near neighbours, they were unto them, and, in their midst, they were dwelling.
Men da tre dager var gått efterat de hadde gjort pakt med dem, fikk de vite at de hørte hjemme der i nærheten og bodde midt iblandt dem.
17 So the sons of Israel brake up, and came in unto their cities on the third day, —their cities, being Gibeon, and Chephirah, and Beeroth, and Kiriath-jearim.
For da Israels barn brøt op, kom de den tredje dag til deres byer; det var Gibeon og Hakkefira og Be'erot og Kirjat-Jearim.
18 And the sons of Israel smote them not, because the princes of the assembly had sworn unto them by Yahweh, God of Israel, —but all the assembly murmured against the princes.
Men Israels barn slo dem ikke ihjel, fordi menighetens høvdinger hadde tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud. Da knurret hele menigheten mot høvdingene;
19 And all the princes said unto all the assembly, We, have sworn unto them, by Yahweh, God of Israel, —now, therefore, we may not touch them.
men alle høvdingene sa til hele menigheten: Vi har tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud, og nu kan vi ikke legge hånd på dem.
20 This, will we do unto them, even let them live, —lest there come on us wrath, because of the oath which we have sworn unto them.
Således vil vi gjøre med dem: Vi vil la dem få leve, forat det ikke skal komme vrede over oss for den eds skyld som vi har svoret dem.
21 And the princes said unto them—Let them live. So they became hewers of wood and drawers of water unto all the assembly, as the princes spake unto them.
Høvdingene sa altså til dem: De skal få leve. Så blev de vedhuggere og vannbærere for hele menigheten, således som høvdingene hadde sagt til dem.
22 And Joshua called for them, and spake unto them, saying, —Wherefore did ye deceive us, saying—We are, very far, from you, whereas, ye, in our midst, are dwelling?
Da kalte Josva dem for sig og sa til dem: Hvorfor narret I oss og sa: Vi bor langt, langt borte fra eder, og så bor I midt iblandt oss?
23 Now, therefore, accursed, ye are, —and ye shall not cease to be in bond-service as hewers of wood and drawers of water, for the house of my God.
Derfor skal I nu være forbannet; ingen av eder skal slippe for å være træl og hugge ved og bære vann til min Guds hus.
24 And they responded to Joshua, and said—Because it was, plainly told, thy servants, how that Yahweh thy God had commanded Moses his servant to give unto you all the land, and to destroy all the inhabitants of the land from before you, —therefore feared we greatly, for our lives, because of you, and did this thing.
De svarte Josva og sa: Dine tjenere hadde fått vite at Herren din Gud hadde sagt til Moses, sin tjener, at han vilde gi eder hele landet og utrydde alle landets innbyggere for eder; da blev vi så redde for at I skulde ta vårt liv; derfor gjorde vi dette.
25 Now, therefore, here we are, in thy hand, —as may be good and right in thine eyes, to do unto us, do.
Men nu er vi i din hånd; gjør med oss som det er godt og rett i dine øine!
26 And he did to them so, —and rescued them out of the hand of the sons of Israel, and they slew them not.
Og han gjorde således med dem; han reddet dem av Israels barns hånd, så de ikke slo dem ihjel;
27 And Joshua appointed them that day to be hewers of wood and drawers of water unto the assembly, —and unto the altar of Yahweh, [as they are] until this day, in the place which he should choose.
men Josva gjorde dem på den samme dag til vedhuggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det sted han vilde utvelge, og det har de vært til denne dag.
