Lamentations 5

1 Remember, O Yahweh, what hath befallen us, Look around, and see our reproach:

Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!

2 Our inheritance, turned over to foreigners, our houses, to aliens.

Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

3 Orphans, have we become, and fatherless, our mothers, are widows indeed.

Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.

4 Our water—for silver, have we drunk, our wood—for a price, cometh in.

Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

5 Upon our necks, are our pursuers, We labour, and there is allowed us no rest.

Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.

6 To Egypt, have we stretched out our hand, to Assyria, to be satisfied with bread.

Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

7 Our fathers, sinned, and are not, and, we, their iniquities, have borne.

Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.

8 Slaves, have ruled over us, There is none to set free from their hand.

Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.

9 At the risk of our life, do we bring in our bread, because of the sword of the desert.

Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

10 Our skin, as with a furnace, is scorched, because of the hot winds of famine.

Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.

11 Women—in Zion, were ravished, virgins, in the cities of Judah!

Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.

12 Princes, by their hand, have been hanged, The faces of elders, not honoured.

Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.

13 Young men, a millstone, have lifted, and, youths, under wood, have staggered.

Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.

14 Elders, from the gates, have ceased. Young men, from their music.

De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.

15 Ceased hath the joy of our hearts, Changed to mourning, our dance.

Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.

16 Fallen is the crown of our head. Surely woe to us, for we have sinned.

Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.

17 For this cause, faint is our heart, For these things, dimmed are our eyes:

Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,

18 Because of Mount Zion, which is desolate, jackals, have gone prowling therein.

for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.

19 Thou, O Yahweh, unto times age-abiding, dost remain, Thy throne, from generation to generation:

Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.

20 Wherefore shouldst thou perpetually forget us? forsake us, to length of days?

Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?

21 Bring us back, O Yahweh, unto thyself, and we will come back! Renew our days, as of old;

Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!

22 For though thou hast not, utterly rejected, us, thou art wroth with us—exceedingly!

For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?