Romans 11
1 I ask then, did God reject his people? May it never be! For I also am an Israelite, a descendant of Abraham, of the tribe of Benjamin.
Difor segjer eg: Hev då Gud støytt frå seg folket sitt? Nei, langt ifrå; for eg er og ein israelit, av Abrahams ætt, av Benjamins ættgrein.
2 God didn’t reject his people, whom he foreknew. Or don’t you know what the Scripture says about Elijah? How he pleads with God against Israel:
Gud hev ikkje støytt frå seg folket sitt som han kjende fyreåt. Eller veit de ikkje kva Skrifti segjer der ho talar um Elia, korleis han stig fram for Gud imot Israel og segjer:
3 “Lord, they have killed your prophets. They have broken down your altars. I am left alone, and they seek my life.”
«Herre! Profetarne dine drap dei, altari dine reiv dei ned, og eg vart åleine att, og dei stend meg etter livet.»
4 But how does God answer him? “I have reserved for myself seven thousand men who have not bowed the knee to Baal.”
Men kva segjer Guds svar til honom? «Eg leivde meg sju tusund mann som ikkje bøygde kne for Ba’al.»
5 Even so too at this present time also there is a remnant according to the election of grace.
Soleis hev det då og i denne tid vorte att ein leivning etter nådens utveljing.
6 And if by grace, then it is no longer of works; otherwise grace is no longer grace. But if it is of works, it is no longer grace; otherwise work is no longer work.
Men er det av nåde, so er det ikkje lenger av gjerningar, elles vert nåden ikkje nåde lenger.
7 What then? That which Israel seeks for, that he didn’t obtain, but the chosen ones obtained it, and the rest were hardened.
Kva so? Det som Israel trår etter, det hev det ikkje nått, men dei utvalde hev nått det, dei hine hev vorte forherde,
8 According as it is written, “God gave them a spirit of stupor, eyes that they should not see, and ears that they should not hear, to this very day.”
som skrive stend: «Gud gav deim ei dauvskapsånd, augo til å ikkje sjå og øyro til å ikkje høyra, alt til den dag i dag.»
9 David says, “Let their table be made a snare, a trap, a stumbling block, and a retribution to them.
Og David segjer: «Lat bordet deira verta deim ei snara og ei gildra ei fella og ei attergjeld!
10 Let their eyes be darkened, that they may not see. Always keep their backs bent.”
Lat augo deira dimmast, so dei ikkje ser, og bøyg alltid ryggen deira!»
11 I ask then, did they stumble that they might fall? May it never be! But by their fall salvation has come to the Gentiles, to provoke them to jealousy.
Difor segjer eg: Hev dei då snåva for di at dei skulde falla? Nei, langt ifrå! men ved deira fall er frelsa komi til heidningarne, so det skal vekkja deim til kapphug.
12 Now if their fall is the riches of the world, and their loss the riches of the Gentiles, how much more their fullness!
Men er deira fall ein rikdom for verdi, og deira skade ein rikdom for heidningar, kor mykje meir då deira fullending!
13 For I speak to you who are Gentiles. Since then as I am an emissary to Gentiles, I glorify my ministry,
For til dykk talar eg, de heidningar. So sant som eg er heidningapostel, ærar eg embættet mitt,
14 if by any means I may provoke to jealousy those who are my flesh, and may save some of them.
um eg då kunde vekkja samættingarne mine til kapphug og få frelst nokre av deim.
15 For if the rejection of them is the reconciling of the world, what would their acceptance be, but life from the dead?
For hev verdi vorte forlikt med Gud med då dei var burtkasta, kva anna vert det då enn liv av daude, når dei vert mottekne?
16 If the first fruit is holy, so is the lump. If the root is holy, so are the branches.
Men er fyrstegrøda heilag, so er deigi det og, og er roti heilag, so er greinerne det og.
17 But if some of the branches were broken off, and you, being a wild olive, were grafted in amongst them and became partaker with them of the root and of the richness of the olive tree,
Um no like vel sume av greinerne vart avbrotne, og du, som var ein vill oljekvist, vart innpota imillom deim og vart samhavande med deim i roti og feita på oljetreet,
18 don’t boast over the branches. But if you boast, remember that it is not you who support the root, but the root supports you.
so rosa deg ikkje imot greinerne! men um du rosar deg, so er det då ikkje du som ber roti, men roti som ber deg.
19 You will say then, “Branches were broken off, that I might be grafted in.”
So vil du vel segja: «Greinerne vart avbrotne for di at eg skulde verta innpota.»
20 True; by their unbelief they were broken off, and you stand by your faith. Don’t be conceited, but fear;
Ja vel! ved si vantru vart dei avbrotne, men du stend ved trui; ovmodast ikkje, men ottast!
21 for if God didn’t spare the natural branches, neither will he spare you.
For sparde ikkje Gud dei naturlege greinerne, so vil han ikkje spara deg heller.
22 See then the goodness and severity of God. Towards those who fell, severity; but towards you, goodness, if you continue in his goodness; otherwise you also will be cut off.
Sjå då Guds godleik og strengleik: Strengleik imot deim som er falne, men godleik imot deg, so framt du held deg til godleiken, elles skal du og verta avhoggen.
23 They also, if they don’t continue in their unbelief, will be grafted in, for God is able to graft them in again.
Men hine skal og verta innpota, dersom dei ikkje held fram i vantrui; for Gud er megtig til å pota deim inn att.
24 For if you were cut out of that which is by nature a wild olive tree, and were grafted contrary to nature into a good olive tree, how much more will these, which are the natural branches, be grafted into their own olive tree?
For dersom du vart avhoggen av det oljetreet som er vilt av naturi, og imot naturi innpota i eit godt oljetre, kor mykje heller skal dei då verta innpota i sitt eige oljetre, dei som av naturi høyrer til der!
25 For I don’t desire you to be ignorant, brothers, of this mystery, so that you won’t be wise in your own conceits, that a partial hardening has happened to Israel, until the fullness of the Gentiles has come in,
For eg vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um denne løyndomen - so de ikkje skal tykkjast dykk sjølve kloke - at forherding til deils er komi yver Israel, til dess at fullnaden av heidningarne er komen inn,
26 and so all Israel will be saved. Even as it is written, “There will come out of Zion the Deliverer, and he will turn away ungodliness from Jacob.
og so skal heile Israel verta frelst, som skrive stend: «Frå Sion skal frelsaren koma, rydja gudløysa burt frå Jakob,
27 This is my covenant with them, when I will take away their sins.”
og når eg tek burt deira synder, er dette mi pakti med deim.»
28 Concerning the Good News, they are enemies for your sake. But concerning the election, they are beloved for the fathers’ sake.
Etter evangeliet er dei fiendar for dykkar skuld, men etter utveljingi er dei elska for federne skuld;
29 For the gifts and the calling of God are irrevocable.
for Gud tregar ikkje på nådegåvorne sine og kallet sitt.
30 For as you in time past were disobedient to God, but now have obtained mercy by their disobedience,
For liksom de fyrr var ulyduge mot Gud, men no hev fenge miskunn ved deira ulydnad,
31 even so these also have now been disobedient, that by the mercy shown to you they may also obtain mercy.
so hev dei og no vore ulyduge for at dei og skal få miskunn med den miskunn som de hev fenge;
for Gud hev gjeve deim alle yver til ulydnad, so han skulde kunna miskunna deim alle. (eleēsē g1653)
33 Oh the depth of the riches both of the wisdom and the knowledge of God! How unsearchable are his judgements, and his ways past tracing out!
Å, for djup av rikdom og visdom hjå Gud! Kor uransakelege domarne hans er, og kor urekkjande vegarne hans!
34 “For who has known the mind of the Lord? Or who has been his counsellor?”
For kven kjende Herrens hug? eller kven var rådgjevaren hans?
35 “Or who has first given to him, and it will be repaid to him again?”
Eller kven gav honom noko fyreåt, so han skulde få vederlag att?
