< Job 30 >

1 Et maintenant j’excite les moqueries de gens plus jeunes que moi, dont les pères m’inspiraient trop de mépris pour les mettre avec les chiens de mon troupeau.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 Aussi bien, à quoi m’eût servi le concours de leurs mains? Pour eux il n’y a point de maturité.
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 Epuisés par les privations et la faim, ils rôdent dans le désert, lugubre région de désolation et d’horreur,
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 cueillant des plantes sauvages près des arbrisseaux, se nourrissant de la racine des genêts.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 On les chasse du milieu des hommes et on les poursuit de cris comme des voleurs.
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 Ils sont contraints d’habiter dans d’effrayants ravins, dans les excavations du sol et les crevasses des rochers.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 Ils grognent au milieu des buissons et s’entassent sous les broussailles;
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 troupe méprisable, gens sans aveu, ils se voient expulsés du pays!
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 Et à présent, ils me chansonnent; je suis pour eux un thème à railleries.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 Ils me témoignent leur dégoût, ils s’écartent de moi et ne se privent pas de me cracher à la figure.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 C’Est que Dieu a brisé les rênes que je tenais en mains, et il m’a humilié; ces gens ont secoué le frein que je leur imposais.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 A ma droite se lève une jeunesse insolente, qui fait glisser mes pas et se fraie vers moi ses routes de malheur.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 Ils défoncent mon chemin, coopèrent à ma ruine, sans avoir besoin d’assistance.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 Ils montent à' l’assaut comme par une large brèche, ils se précipitent au milieu du fracas.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Des terreurs me poursuivent, chassant comme le vent mon honneur; ma prospérité a passé comme un nuage.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 Et maintenant mon âme se fond en moi, les jours de misère m’ont enserré.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 La nuit ronge les os de mon corps, mes nerfs ne jouissent d’aucun repos.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 Par l’extrême violence du choc mon vêtement se déforme: elle m’étreint comme l’encolure d’une tunique.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 Dieu m’a plongé dans la fange, et j’ai l’air d’être poussière et cendre.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 Je crie vers toi, et tu ne me réponds pas; je me tiens là, et tu me regardes fixement.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Tu es devenu inexorable pour moi, tu me combats avec toute la force de ta main.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Tu m’enlèves sur les ailes du vent, tu m’y fais chevaucher, et tu me fais fondre dans la tempête.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 Car je sais bien que tu me mènes à la mort, au rendez-vous de tous les vivants.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 Mais est-ce qu’on n’étend pas la main quand on s’effondre? Ne crie-t-on pas au secours lorsqu’on succombe au malheur?
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 Moi-même n’ai-je pas pleuré sur les victimes du sort? Mon cœur ne s’est-il point serré à la vue du malheureux?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 J’Espérais le bien, et le mal a fondu sur moi; j’attendais la lumière, les ténèbres sont venues.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 Mes entrailles bouillonnent sans relâche, les jours de misère m’ont assailli.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 Je marche tout noirci et non par le fait du soleil. Je me lève dans l’assemblée et pousse des cris.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 Je suis devenu le frère des chacals, le compagnon des autruches.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 Ma peau, toute noircie, se détache de moi, et mes os sont brûlés par le feu de la fièvre.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 Et ainsi ma harpe s’est changée en instrument de deuil, et ma flûte émet des sanglots.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.

< Job 30 >