Jobs 27

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

And Job adds to lift up his allegory and says:

2 Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg

“God lives! He turned aside my judgment, And the Mighty—He made my soul bitter.

3 - for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese -:

For all the while my breath [is] in me, And the wind of God in my nostrils.

4 Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.

My lips do not speak perverseness, And my tongue does not utter deceit.

5 Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.

Defilement to me—if I justify you, Until I expire I do not turn aside my integrity from me.

6 Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.

On my righteousness I have laid hold, And I do not let it go, My heart does not reproach me while I live.

7 La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!

My enemy is as the wicked, And my withstander as the perverse.

8 For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?

For what [is] the hope of the profane, When He cuts off? When God casts off his soul?

9 Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?

[Does] God hear his cry, When distress comes on him?

10 Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

Does he delight himself on the Mighty? Call God at all times?

11 Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.

I show you by the hand of God, That which [is] with the Mighty I do not hide.

12 I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?

Behold, you—all of you—have seen, And why [is] this—you are altogether vain?

13 Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:

This [is] the portion of wicked man with God, And the inheritance of terrible ones They receive from the Mighty.

14 Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.

If his sons multiply—a sword [is] for them. And his offspring [are] not satisfied [with] bread.

15 De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.

His remnant are buried in death, And his widows do not weep.

16 Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,

If he heaps up silver as dust, And prepares clothing as clay,

17 så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

He prepares—and the righteous puts [it] on, And the innocent apportions the silver.

18 Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.

He has built his house as a moth, And as a shelter a watchman has made.

19 Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det er der ikke.

He lies down rich, and he is not gathered, He has opened his eyes, and he is not.

20 Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.

Terrors overtake him as waters, By night a whirlwind has stolen him away.

21 Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.

An east wind takes him up, and he goes, And it frightens him from his place,

22 Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.

And it casts at him, and does not spare, He diligently flees from its hand.

23 Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

It claps its hands at him, And it hisses at him from his place.”