Jobs 39

1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

Numquid nosti tempus partus ibicum in petris, vel parturientes cervas observasti?

2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

Dinumerasti menses conceptus earum, et scisti tempus partus earum?

3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

Incurvantur ad fœtum, et pariunt, et rugitus emittunt.

4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

Separantur filii earum, et pergunt ad pastum: egrediuntur, et non revertuntur ad eas.

5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

Quis dimisit onagrum liberum, et vincula eius quis solvit?

6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

Cui dedi in solitudine domum, et tabernacula eius in terra salsuginis.

7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

Contemnit multitudinem civitatis, clamorem exactoris non audit.

8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

Circumspicit montes pascuæ suæ, et virentia quæque perquirit.

9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

Numquid volet rhinoceros servire tibi, aut morabitur ad præsepe tuum?

10 Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?

Numquid alligabis rhinocerota ad arandum loro tuo? aut confringet glebas vallium post te?

11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

Numquid fiduciam habebis in magna fortitudine eius, et derelinques ei labores tuos?

12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

Numquid credes illi quod sementem reddat tibi, et aream tuam congreget?

13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

Penna struthionis similis est pennis herodii, et accipitris.

14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

Quando derelinquit ova sua in terra, tu forsitan in pulvere calefacies ea?

15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

Obliviscitur quod pes conculcet ea, aut bestia agri conterat.

16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

Duratur ad filios suos quasi non sint sui, frustra laboravit nullo timore cogente.

17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

Privavit enim eam Deus sapientia, nec dedit illi intelligentiam.

18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

Cum tempus fuerit, in altum alas erigit: deridet equum et ascensorem eius.

19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

Numquid præbebis equo fortitudinem, aut circumdabis collo eius hinnitum?

20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

Numquid suscitabis eum quasi locustas? gloria narium eius terror.

21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

Terram ungula fodit, exultat audacter: in occursum pergit armatis.

22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

Contemnit pavorem, nec cedit gladio.

23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

Super ipsum sonabit pharetra, vibrabit hasta et clypeus.

24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

Fervens et fremens sorbet terram, nec reputat tubæ sonare clangorem.

25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

Ubi audierit buccinam, dicit: Vah, procul odoratur bellum, exhortationem ducum, et ululatum exercitus.

26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

Numquid per sapientiam tuam plumescit accipiter, expandens alas suas ad Austrum?

27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

Numquid ad præceptum tuum elevabitur aquila, et in arduis ponet nidum suum?

28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

In petris manet, et in præruptis silicibus commoratur, atque inaccessis rupibus.

29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

Inde contemplatur escam, et de longe oculi eius prospiciunt,

30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

Pulli eius lambent sanguinem: et ubicumque cadaver fuerit, statim adest.