4 Mosebok 11
1 Men folket knurret, og dette mishaget Herren; for da Herren hørte det, blev hans vrede optendt, og ild fra Herren slo ned mellem dem og fortærte nogen ytterst i leiren.
Pea naʻe lāunga ʻae kakai, pea houhau ai ʻa Sihova; pea naʻe fanongo ki ai ʻa Sihova; pea naʻe tutu hono houhau, pea naʻe vela ʻae afi ʻa Sihova ʻiate kinautolu, pea naʻe ʻai ʻae fakaʻauha ʻi he potu kotoa pē ʻoe ʻapitanga.
2 Da ropte folket til Moses, og Moses bad til Herren, og ilden blev slukket.
Pea naʻe tangi ʻae kakai kia Mōsese pea ʻi he lotu ʻa Mōsese kia Sihova, ne mate ai ʻae afi.
3 Og han kalte dette sted Tabera, fordi Herrens ild hadde slått ned mellem dem.
Pea naʻa ne fakahingoa ʻae potu ko ia ko Tapela: koeʻuhi naʻe vela ai ʻae afi ʻa Sihova ʻiate kinautolu.
4 Men den sammenløpne hop som fulgte med dem, blev grepet av lystenhet; også Israels barn begynte da atter å jamre sig og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete!
Pea ko e kakai ʻiate kinautolu mei he potu kehekehe naʻa nau tō ki he holi fakasino: pea naʻe toe tangi foki ʻae fānau ʻa ʻIsileli, ʻo pehē, “Ko hai te ne foaki kiate kitautolu ha kakano ke tau kai?
5 Vi minnes fisken som vi åt i Egypten for intet, gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken.
ʻOku tau manatu ki he ika, ʻaia naʻa tau kai faʻiteliha pe ʻi ʻIsipite; mo e kukumipa, mo e meleni, pea mo e liki, mo e onioni, pea mo e kāliki:
6 Men nu vansmekter vår sjel, for her er ingenting; Vi ser ikke annet for våre øine enn mannaen.
Ka ko eni kuo fakamahamaha ʻetau moʻui ke ʻosi; ʻoku ʻikai ha meʻa ʻe taha ʻi hotau ʻao, ka ko e mana ni.”
7 Mannaen lignet korianderfrø, og av utseende var den som bdellium.
Pea naʻe hangē ko e tengaʻi kolianita ʻae mana, pea ko hono lanu naʻe hangē ko e lanu ʻoe mataʻitofe.
8 Folket løp hit og dit og sanket og malte den på håndkvern eller støtte den i morter og kokte den i gryter eller bakte kaker av den, og den smakte som oljekake.
Pea naʻe ʻalu ʻae kakai, ʻo tānaki ia, pea naʻa nau momosi ia ʻi he ngaahi meʻa momosi, pe tuki ia ʻi ha ipu, pea naʻe tunu ia ʻi he ngaahi ipu kapa, pea naʻe ngaohi ʻaki ia ʻae ngaahi foʻi ma: pea ko hono ifo naʻe tatau mo e ifo ʻoe lolo foʻou,
9 Når duggen falt ned over leiren om natten, da falt mannaen ned sammen med den.
Pea ʻi heʻene tō ʻae hahau ʻi he poʻuli ki he ʻapitanga, naʻe tō ʻae mana ki ai.
10 Og Moses hørte folket gråte rundt om i alle familier, enhver i døren til sitt telt, og Herrens vrede optendtes storlig; og Moses blev ille til mote derover.
Pea naʻe toki fanongo ʻa Mōsese ki he tangi ʻae kakai ʻi honau ngaahi faʻahinga, ʻae tangata taki taha ʻi he matapā ʻo hono fale fehikitaki: pea naʻe vela ʻae houhau ʻo Sihova ʻo lahi; pea naʻe ʻita foki ʻa Mōsese.
11 Da sa Moses til Herren: Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øine, siden du har lagt byrden av hele dette folk på mig?
Pea naʻe pehē ʻe Mōsese kia Sihova, “Ko e hā kuo ke fakamamahiʻi ai ʻa hoʻo tamaioʻeiki? Pea ko e hā kuo ʻikai te u ʻiloa ai ʻae ʻofa ʻi ho ʻao, koeʻuhi kuo ke tuku ʻae kavenga ʻae kakai ni kotoa pē kiate au?
12 Har jeg undfanget hele dette folk, har jeg født det, siden du sier jeg skal bære det i min favn, likesom ammen bærer det diende barn, og føre det til det land du har tilsvoret dets fedre?
He ko au koā naʻe tuʻituʻia ʻi he kakai ni kotoa pē? Pe ko au naʻaku fakatupu ʻakinautolu? He kuo ke folofola mai kiate au, Ke ke fua ʻakinautolu ʻi ho fatafata, ʻo hangē ko e tamai ʻoku ne tauhi, ʻo fua ʻae tamasiʻi ʻoku huhu, ki he fonua ʻaia naʻa ke fuakava ʻaki ki heʻenau ngaahi tamai?
13 Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folk? For de kommer gråtende til mig og sier: Gi oss kjøtt å ete!
Pea te u maʻu mei fē ʻeau ha kakano ke foaki ki he kakai ni kotoa pē? He ʻoku nau tangi kiate au, ʻonau pehē, Foaki mai ha kakano maʻamautolu koeʻuhi ke mau kai.
14 Jeg makter ikke å bære hele dette folk alene; det er mig for tungt.
ʻOku ʻikai te u mālohi ke u fua tokotaha pe ʻae kakai ni, koeʻuhi ʻoku nau mamafa fau kiate au.
15 Vil du gjøre således mot mig, så drep mig heller med én gang, dersom jeg har funnet nåde for dine øine, og la mig slippe å se min ulykke!
Pea kapau te ke fai pehē kiate au, ʻoku ou kole atu ki hoʻo ʻafio ke ke tāmateʻi leva au mei ho nima, ʻo kapau ʻoku ou ʻiloa ʻae ʻofa ʻi ho ʻao; kaeʻoua ʻe tuku au ke u mamata ki hoku mamahi.”
16 Da sa Herren til Moses: Kall mig sammen sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn, og du skal ta dem med dig til sammenkomstens telt, og la dem stille sig op der sammen med dig.
Pea naʻe pehē ʻe Sihova kia Mōsese, “Tānaki mai kiate au ʻae kau tangata ʻe toko fitungofulu ʻi he kau mātuʻa ʻo ʻIsileli, ʻakinautolu ʻoku ke ʻilo ko e kau mātuʻa ʻi he kakai, pea mo e kau matāpule ʻiate kinautolu; pea ke ʻomi ʻakinautolu ki he fale fehikitaki ʻoe kakai, koeʻuhi kenau tuʻu fakataha ʻi ai mo koe.
17 Så vil jeg komme ned og tale med dig der, og jeg vil ta av den ånd som er over dig, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med dig, og du ikke skal bære den alene.
Pea te u ʻalu hifo ʻo ta alea ʻi ai mo koe: pea te u toʻo ʻae laumālie ʻoku ʻiate koe, ʻo tuku ia kiate kinautolu; pea tenau fua fakataha mo ko e ʻae kavenga ʻae kakai, ʻe ʻikai te ke fua tokotaha pe ia
18 Og til folket skal du si: Hellige eder til imorgen, så skal I få kjøtt å ete, siden I har grått for Herren og sagt: Å, om vi hadde kjøtt å ete, for i Egypten hadde vi det godt. Nu vil Herren gi eder kjøtt, så I kan ete.
Pea te ke pehē ki he kakai, Fakamaʻa ʻakimoutolu ki he ʻapongipongi, pea te mou kai kakano: he kuo mou tangi ki he fofonga ʻo Sihova, ʻo pehē, Ko hai te ne foaki kiate kimautolu ha kakano ke mau kai; he naʻa mau lelei ʻi ʻIsipite: pea ko ia ʻe foaki ai ʻe Sihova ʻae kakano kiate kimoutolu, pea te mou kai.
19 Ikke bare én dag skal I ete av det, og ikke to dager og ikke fem dager og ikke tyve dager,
ʻE ʻikai te mou kai ia ʻi he ʻaho pe taha, pe ʻi he ʻaho ʻe ua, pe ʻi he ʻaho ʻe nima, pe ʻi he ʻaho ʻe hongofulu, pe ʻi he ʻaho ʻe uofulu;
20 men en hel måned, til I ikke lenger tåler lukten av det, og det byr eder imot, fordi I foraktet Herren, som er midt iblandt eder, og gråt for hans åsyn og sa: Hvorfor drog vi da ut av Egypten?
Ka ko e māhina kātoa, ke ʻoua ke haʻu ia ʻi homou avaʻi ihu, pea ʻe fakalielia ia kiate kimoutolu: koeʻuhi naʻa mou fehiʻa kia Sihova ʻaia ʻoku ʻiate kimoutolu, pea kuo mou tangi ʻi hono ʻao, ʻo pehē, Ko e hā ne mau haʻu ai mei ʻIsipite?”
21 Og Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots teller det folk som jeg følges med, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan ete en hel måned!
Pea naʻe pehē ʻe Mōsese, “Ko e kakai ʻoku ou nofo ʻi ai, ʻoku nau toko ono kilu ʻae kau tangata fononga; pea kuo ke pehē, Te u foaki ʻae kakano kiate kinautolu, kenau kai ai ʻi he māhina ʻe taha.
22 Skal der da slaktes så meget småfe og storfe til dem at det blir nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet sankes sammen til dem, så det blir nok for dem?
ʻE tāmateʻi ʻae fanga sipi, pea mo e fanga manu lalahi maʻanautolu, kenau mākona ai? Pe tānaki fakataha ʻae ika kotoa pē ʻi he tahi maʻanautolu, kenau mākona ai?”
23 Da sa Herren til Moses: Er Herrens arm for kort? Nu skal du få se om det vil gå dig som jeg har sagt, eller ikke.
Pea naʻe pehē ʻe Sihova kia Mōsese, “He kuo fakanounou ʻae nima ʻo Sihova? Ko eni te ke mamata, pe hoko ʻeku lea kiate ko e pe ʻikai.”
24 Så gikk Moses ut og kunngjorde Herrens ord for folket, og han samlet sytti menn av folkets eldste og lot dem stille sig rundt om teltet.
Pea naʻe ʻalu kituʻa ʻa Mōsese, ʻo ne fakahā ki he kakai ʻae folofola ʻa Sihova, pea naʻa ne tānaki ʻae kau tangata ʻe toko fitungofulu ʻi he kau mātuʻa ʻoe kakai, pea naʻa ne tuku ʻakinautolu ke tuʻu takatakai ʻi he fale fehikitaki.
25 Da kom Herren ned i skyen og talte til ham, og han tok av den ånd som var over ham, og la på de sytti eldste, og det skjedde da ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord, men siden gjorde de det ikke mere.
Pea naʻe hāʻele hifo ʻa Sihova ʻi he ʻao, ʻo ne folofola kiate ia, pea ne toʻo ʻae laumālie naʻe ʻiate ia, ʻo ne foaki ia ki he kau mātuʻa ʻe toko fitungofulu: pea naʻe pehē, ʻi he hoko ʻae laumālie kiate kinautolu, naʻa nau kikite, pea naʻe ʻikai tuku.
26 Men det var to menn blitt tilbake i leiren, den ene hette Eldad, og den andre Medad, og ånden hvilte over dem, for de var blandt de opskrevne, men de var ikke gått ut til teltet; og de talte profetisk i leiren.
Ka naʻe nofo ʻae ongo tangata ʻe toko ua ʻi he ʻapitanga, ko e hingoa ʻoe tokotaha ko ʻElitati, pea ko e hingoa ʻoe tokotaha ko Metati: pea naʻe hoko ʻae laumālie kiate kinaua; pea naʻa na ʻiate kinautolu kuo tohi, ka naʻe ʻikai te na ō ki he fale fehikitaki: ka naʻa na kikite ʻi he ʻapitanga.
27 Da løp en gutt ut og meldte det til Moses og sa: Eldad og Medad taler profetisk i leiren.
Pea naʻe lele ʻae tangata talavou, ʻo ne pehē kia Mōsese, “ʻOku kikite ʻa ʻElitati mo Metati ʻi he ʻapitanga.”
28 Og Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom av, tok til orde og sa: Min herre Moses, forbyd dem det!
Pea naʻe lea ʻa Siosiua ko e foha ʻo Nuni, ko e tamaioʻeiki ʻa Mōsese, ko e tokotaha ʻi heʻene kau tangata talavou, ʻo pehē, “Ko ʻeku ʻeiki ko Mōsese ke ke taʻofi ʻakinaua.”
29 Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt Herrens folk var profeter, gid Herren vilde legge sin Ånd på dem!
Pea naʻe pehē ʻe Mōsese kiate ia, “ʻOku ke meheka koeʻuhi ko au? ʻOku ʻamusiaange ʻeau ki he ʻOtua ke kikite ʻae kakai kotoa pē ʻa Sihova, pea ke tuku ʻe Sihova ʻa hono laumālie kiate kinautolu.”
30 Så gikk Moses tilbake til leiren, både han og de eldste av Israel.
Pea naʻe ʻalu ʻa Mōsese ki he ʻapitanga, ʻaia mo e kau mātuʻa ʻo ʻIsileli.
31 Da brøt det løs en storm fra Herren, og den førte vaktler inn fra havet og strødde dem over leiren, omkring en dagsreise på den ene kant og omkring en dagsreise på den andre kant rundt om leiren og omkring to alen over jordens overflate.
Pea naʻe ʻalu atu ʻae matangi meia Sihova, ʻo ne ʻomi ʻae fanga kueili mei he tahi, pea naʻe tuku ia ke tō ʻo ofi ki he ʻapitanga, ʻo hangē ko e ngataʻanga ʻoe fononga ʻi he ʻaho ʻe taha ki he potu toʻomataʻu, pea hangē ko e ngataʻanga ʻoe fononga ʻi he ʻaho ʻe taha ki he potu toʻohema, ʻo takatakai ʻae ʻapitanga, pea naʻe hangē ko e hanga ʻe fā hono māʻolunga mei he funga kelekele.
32 Da stod folket op og gikk hele den dag og hele natten og hele den næste dag og sanket vaktlene; den som hadde samlet minst, hadde sanket ti homer. Og de bredte dem ut rundt om leiren.
Pea naʻe tuʻu hake ʻae kakai ʻi he ʻaho kotoa pē ko ia, pea mo e pō kotoa pē ko ia, pea mo e ʻaho kotoa naʻe feholoi, pea naʻa nau tānaki ʻae fanga kueili: ko ia naʻe siʻi ʻene tānaki naʻa ne tānaki ʻae oma ʻe hongofulu: pea naʻa nau fakamafola ʻakinautolu ʻo takatakai ʻi he ʻapitanga.
33 Men mens kjøttet ennu var mellem deres tenner, før det var helt fortært, optendtes Herrens vrede mot folket, og Herren lot det bli et meget stort mannefall blandt folket.
Pea ʻi he kei ʻi honau nifo ʻae kakano ʻi he teʻeki ai ke lamu, naʻe vela ʻae houhau ʻo Sihova ki he kakai, pea naʻe taaʻi ʻe Sihova ʻae kakai ʻaki ʻae mahaki fakaʻauha lahi ʻaupito.
34 Og de kalte dette sted Kibrot Hatta'ava, fordi de der begravde dem som hadde vært så lystne.
Pea naʻa ne fakahingoa ʻae potu ko ia ko Kipiloti-Hateva: koeʻuhi naʻa nau tanu ʻi ai ʻae kakai ʻaia naʻe holi kovi.
35 Fra Kibrot-Hatta'ava brøt folket op til Haserot, og de blev i Haserot.
Pea naʻe fononga atu ʻae kakai mei Kipiloti-Hateva ki Heseloti; pea naʻa nau nofo ʻi Heseloti.
