Salmenes 104

1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

Benedici il Signore, anima mia, Signore, mio Dio, quanto sei grande! Rivestito di maestà e di splendore,

2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

avvolto di luce come di un manto. Tu stendi il cielo come una tenda,

3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

costruisci sulle acque la tua dimora, fai delle nubi il tuo carro, cammini sulle ali del vento;

4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

fai dei venti i tuoi messaggeri, delle fiamme guizzanti i tuoi ministri.

5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

Hai fondato la terra sulle sue basi, mai potrà vacillare.

6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

L'oceano l'avvolgeva come un manto, le acque coprivano le montagne.

7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

Alla tua minaccia sono fuggite, al fragore del tuo tuono hanno tremato.

8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

Emergono i monti, scendono le valli al luogo che hai loro assegnato.

9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

Hai posto un limite alle acque: non lo passeranno, non torneranno a coprire la terra.

10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

Fai scaturire le sorgenti nelle valli e scorrono tra i monti;

11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

ne bevono tutte le bestie selvatiche e gli ònagri estinguono la loro sete.

12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

Al di sopra dimorano gli uccelli del cielo, cantano tra le fronde.

13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

Dalle tue alte dimore irrighi i monti, con il frutto delle tue opere sazi la terra.

14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

Fai crescere il fieno per gli armenti e l'erba al servizio dell'uomo, perché tragga alimento dalla terra:

15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

il vino che allieta il cuore dell'uomo; l'olio che fa brillare il suo volto e il pane che sostiene il suo vigore.

16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

Si saziano gli alberi del Signore, i cedri del Libano da lui piantati.

17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

Là gli uccelli fanno il loro nido e la cicogna sui cipressi ha la sua casa.

18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

Per i camosci sono le alte montagne, le rocce sono rifugio per gli iràci.

19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

Per segnare le stagioni hai fatto la luna e il sole che conosce il suo tramonto.

20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

Stendi le tenebre e viene la notte e vagano tutte le bestie della foresta;

21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

ruggiscono i leoncelli in cerca di preda e chiedono a Dio il loro cibo.

22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

Sorge il sole, si ritirano e si accovacciano nelle tane.

23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

Allora l'uomo esce al suo lavoro, per la sua fatica fino a sera.

24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

Quanto sono grandi, Signore, le tue opere! Tutto hai fatto con saggezza, la terra è piena delle tue creature.

25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

Ecco il mare spazioso e vasto: lì guizzano senza numero animali piccoli e grandi.

26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.

Lo solcano le navi, il Leviatàn che hai plasmato perché in esso si diverta.

27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

Tutti da te aspettano che tu dia loro il cibo in tempo opportuno.

28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

Tu lo provvedi, essi lo raccolgono, tu apri la mano, si saziano di beni.

29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

Se nascondi il tuo volto, vengono meno, togli loro il respiro, muoiono e ritornano nella loro polvere.

30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

Mandi il tuo spirito, sono creati, e rinnovi la faccia della terra.

31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

La gloria del Signore sia per sempre; gioisca il Signore delle sue opere.

32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

Egli guarda la terra e la fa sussultare, tocca i monti ed essi fumano.

33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

Voglio cantare al Signore finché ho vita, cantare al mio Dio finché esisto.

34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

A lui sia gradito il mio canto; la mia gioia è nel Signore.

35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!

Scompaiano i peccatori dalla terra e più non esistano gli empi. Benedici il Signore, anima mia.