Salomos Høisang 2

1 Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje.

I am a flower of the plain, a lily of the valleys.

2 Som en lilje blandt torner, så er min venninne blandt de unge kvinner.

As a lily amongst thorns, so is my companion amongst the daughters.

3 Som et epletre blandt skogens trær, så er min elskede blandt de unge menn; i hans skygge lyster det mig å sitte, og hans frukt er søt for min gane.

As the apple amongst the trees of the wood, so is my kinsman amongst the sons. I desired his shadow, and sat down, and his fruit was sweet in my throat.

4 Han har ført mig til vinhuset, og hans banner over mig er kjærlighet.

Bring me into the wine house; set love before me.

5 Styrk mig med druekaker, kveg mig med epler! For jeg er syk av kjærlighet.

Strengthen me with perfumes, stay me with apples: for I [am] wounded with love.

6 Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høire favner mig.

His left [hand shall be] under my head, and his right hand shall embrace me.

7 Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!

I have charged you, you daughters of Jerusalem, by the powers and by the virtues of the field, that you do not rouse or wake [my] love, until he please.

8 Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

The voice of my kinsman! behold, he comes leaping over the mountains, bounding over the hills.

9 Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg; han kikker gjennem vinduene, gjennem gitteret ser han inn.

My kinsman is like a roe or a young hart on the mountains of Baethel: behold, he is behind our wall, looking through the windows, peeping through the lattices.

10 Min elskede tar til orde og sier til mig: Stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!

My kinsman answers, and says to me, Rise up, come, my companion, my fair one, my dove.

11 For se, nu er vinteren omme, regnet har draget forbi og er borte;

For, behold, the winter is past, the rain is gone, it has departed.

12 blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land;

The flowers are seen in the land; the time of pruning has arrived; the voice of the turtle-dove has been heard in our land.

13 fikentreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter. Stå op, kom, min venninne, du min fagre, så kom da!

The fig tree has put forth its young figs, the vines put forth the tender grape, they yield a smell: arise, come, my companion, my fair one, my dove; yes, come.

14 Du min due i bergrevnene, i fjellveggens ly! La mig se din skikkelse, la mig høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse fager.

[You are] my dove, in the shelter of the rock, near the wall: show me your face, and cause me to hear your voice; for your voice is sweet, and your countenance is beautiful.

15 Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

Take us the little foxes that spoil the vines: for our vines put forth tender grapes.

16 Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blandt liljene.

My kinsman is mine, and I am his: he feeds [his flock] amongst the lilies.

17 Innen dagen blir sval og skyggene flyr, vend om, min elskede, lik et rådyr eller en ung hjort på de kløftede fjell!

Until the day dawn, and the shadows depart, turn, my kinsman, be you like to a roe or young hart on the mountains of the ravines.