Salmenes 90

1 Ei bøn av gudsmannen Moses. Herre, du hev vore ei livd for oss frå ætt til ætt.

En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.

2 Fyrr fjelli vart til, og du skapte jordi og heimen, ja frå æva og til æva er du Gud.

Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.

3 Du let menneskja venda um til dust og segjer: «Vend um att, de menneskjeborn!»

Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!

4 For tusund år er i dine augo som dagen i går når han lid, som ei vakt um natti.

For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.

5 Du riv deim burt som i flaum, dei vert som ein svevn, um morgonen er dei som groande graset;

Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;

6 um morgonen blømer det og gror, um kvelden visnar det burt og turkast upp.

om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.

7 For me hev forgjengest ved din vreide, og ved din harm er me burtskræmde.

For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.

8 Du hev sett våre misgjerder for augo dine, vår løynde synd i ljoset frå di åsyn.

Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.

9 For alle våre dagar er framfarne i din vreide, me hev livt våre år til ende som ein sukk.

For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.

10 Vår livstid, ho varer sytti år, og når der er mykje kraft, åtteti år, og jamvel det stoltaste er møda og fåfengd, for snart er det framfare, og me flaug burt.

Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.

11 Kven kjenner styrken i din vreide og din harm, soleis som ein bør ottast deg?

Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?

12 Å telja våre dagar, det lære du oss, at me kann få visdom i hjarta.

Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!

13 Vend um, Herre! Kor lenge? Og lat det gjera deg vondt for tenarane dine!

Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!

14 Metta oss med di miskunn når morgonen renn, so vil me fegnast og gleda oss alle våre dagar!

Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!

15 Gled oss etter dei dagar du hev bøygt oss, etter dei år me hev set ulukka!

Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!

16 Lat di gjerning syna seg for tenarane dine og din herlegdom yver deira born!

La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!

17 Og Herren, vår Guds ynde vere yver oss, og det våre hender gjer, gjeve du framgang for oss, ja, det våre hender gjer, det gjeve du framgang!

Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!